Inventaret til sommerboligen ble for det meste innkjøpt i København og London. En del er bevart. Noe er kommet til Sølyst i Stavanger ved arv, mens enkelte møbler er å finne på Ledaal.

Etter Jacob Kiellands død overtok sønnen Gabriel Schancke Kielland (1760-1821) ledelsen. Firmaet ble snart et av de største i landet. Gabriel Schanche Kielland fikk varig feste på de fire løkker og kjøpte og ryddet senere flere av løkkene omkring. I sitt dikt "Egenæs" har Jens Zetlitz utførlig beskrevet det store arbeid som ble nedlagt i Egenesmarkens oppdyrkning. Særlig roser han Kiellands hustru Johanna Margaretha Bull (1756-1818) for den iver og flid hun anvendte på beplantningen av området syd for bygningene.

Gabriel Schancke Kielland inntok en ledende stilling i Stavanger. Han tok ivrig del i byens offentlige liv som formann i borgerrepresentasjonen og kommandant for borgergarden og dessuten var han byens ledende handelsmann. Under de gode konjunkturer som den stadige krigstilstand mellom England og Frankrike skapte for de nøytrale stater, utvidet Kielland rederi- og handelsvirksomheten slik at firmaet var å regne som et av de største i landet. For sin hjelp til befolkningen under kornmangelen fikk han i 1803 gullmedaljen for edel dåd og ble samme år utnevnt til kongelig agent med justisråds rang. 1809 ble han ridder av Dannebrog. Hans hus var sentrum for et omfattende selskapelige liv i Stavanger. Det lyststedet han hadde overtatt etter faren tilfredsstilte ikke hans krav til en representativ sommerbolig og derfor besluttet han å rive de gamle bygninger på Egenes og oppføre en liten herregård som dem han kjente fra kontinentet.

Fire murmestre fra København begynte 1799 å reise det nåværende Ledaal og sommeren 1803 ble bygningen tatt i bruk. Tilhugget sandstein ble hentet fra Bornholm og jern- og messingutstyret kom fra Skottland. I 1800 ble en snekker Niels Juel anmodet om å komme fra København for å ta seg av husets innredning. Spesielt ble han bedt om å gjøre seg kjent med byggingen av moderne trapper "som gaar inden i Huset og i hvis Midte hænger giærne Løgter som i hver Etage oplyser Trappen".

I 1801 ga Kielland et felles navn til de løkkene han hadde samlet på Egenes og kalte dem Ledaal. Han lovet en pengepremie eller et elegant selskap for den som kunne finne opprinnelsen til navnet, men ingen klarte det. Blant hans etterlatte papirer fant man forklaringen, Det er satt sammen av de siste bokstavene i hans eget og hustruens navn: Gabriel Schancke Kielland, Johanna Margaretha Bull.

Bygningens annen etasje ble reservert til festlokaler mens beboelsesrommene ble henlagt til første etasje og loftet.

Arkitekturen er en blanding av gammelt og nytt. Et konservativt trekk som hører hjemme i nordeuropeisk barokk, er at vinduene i annen etasje er forsenket slik at mellompartiene står som pilastrer på båndskillet mellom etasjene. De avrundete hjørner i annen etasje viser til dansk rokokko-arkitektur og det samme gjør den nedre etasje som med sin glatte flate og sine små vinduer danner en sokkel for den øvre. Midtpartiet er fremhevet ved en liten frontispise på taket, ved et sammenhengende forsenket felt over tre vindusfag, ved de opprinnelige tette dører i begge etasjer og ved altanen, som er en av de eldste i landet. Pointeringen av fasadens horisontale linjer og gavlene med forsenket mur rundt de øvre vinduer er trekk vi finner igjen i østnorsk militærarkitektur fra klassisismen. Sadeltaket med brutte hjørner, arker og oeil-de-boeufs har liksom gesimsen og frontispisen nære paralleller i samtidig dansk arkitektur. En nyhet i datidens Norge var de store vindusruter som inntil 1863 også fantes i første etasje. Bygningen har nå den rødfargen den fikk en gang i 1850-årene, men opprinnelig var fasaden hvitkalket. Gårdssiden har derimot alltid stått upusset.

Arkitektens navn er ikke kjent, men svært mye taler for at Ledaal er tegnet av Gabriel Kiellands svoger, kaptein Anton Wilhelm Scheel.

Ved Gabriel Schancke Kiellands død i 1821 gikk Ledaal over til hans eldste sønn kammerherre Jens Bull Kielland (1787-1833). Han bodde på denne tid i Stockholm, men 1828 tok han inn på Ledaal og bodde her til sin død. Eiendommen ble overtatt av hans brødre Jacob (1788-1863) og Jonas (1791-1852). Et par år bodde Jacobs sønn Gabriel (1812-1863) her som nygift, men Ledaal ble ellers fortsatt brukt til fest og representasjon og som sommerbolig.

Konsul Jacob Kiellands død i 1863 betegner innledningen til et nytt avsnitt i Ledaals historie. Det gamle firmaet Jacob Kielland & Søn ble oppløst og løkkene omkring Ledaal ble delt mellom tre av sønnene. Hovedbygningen med tilliggende uthus ble overtatt av kapteinløytnant Jacob Kielland (1825-1889). Han innredet Ledaal til beboelse året rundt og drev gården som et mønsterbruk. Den viktigste forandring i hovedbygningen var at festsalen ble oppdelt til beboelsesrom. Dette ble meget pietetsfullt gjort slik at de gamle tapetfeltene ble bevart intakt. Portalen mot gården fikk vindfang og overdekket innkjørsel og fasadens frontispis fikk akroterion og flaggstang. Uthusbygningen ble noe utvidet, og nord for denne ble oppført en vognremisse (revet 1963). Arkitekt for arbeidene var Conrad Fredrik von der Lippe.

Den gamle stive og stilrene barokkhagen lot Jacob Kielland omlegge i engelsk parkstil etter plan av gartner P. H. Poulsson. Den lange midtaksen med utsikt mot Vålandshaugen ble sløyfet. De rette gangene ble erstattet med buete og slyngete stier og parterret ble omdannet til en stor, rund plen. I stedet for stramt klippete hekker og alléer ble det plantet eviggrønne og blomstrende bukser og trær. Den franske paléhagen ble en romantisk park. I årenes løp vokste trær og busker slik at fasaden ble nesten skjult.

Den siste av slekten som bodde på Ledaal var kapteinløytnant Kiellands sønn byfoged Jonas Schancke Kielland (1863-1925). Han flyttet inn i 1893 samtidig med at det ble foretatt endel forandringer i første etasje for å gjøre den tjenlig til leilighet. Trappehuset mot vest ble bygget i 1903 og det ble igjen gjort noen mindre endringer innendørs. Da Egenesveien ble utvidet i 1914, ble hagegjerdet flyttet inn 6 meter, og tre år senere skjenket familien Kielland hele parken til Stavanger by.

Ved Jonas Schancke Kiellands død var de tre barna hans flyttet fra byen, og huset ble stå ubrukt inntil overdragelsen til Stavanger Museum i 1936. Museets restaureringsplan forutsatte at interiørene så vidt mulig ble ført tilbake til tiden omkring 1850 og slik at bygningen fremtrådte som et herregårdsmuseum, men samtidig slik at bygningen kunne brukes til representasjon ved ganske særlige anledninger. Det ble dessuten vedtatt å innrede Ledaal på en slik måte at bygningen kunne tjene som bolig for den kongelige familie ved besøk i Stavanger. Med disse tre formål for øye, kongebolig, herregårdsmuseum og representasjonslokaler, har Stavanger Museum fullført Ledaals restaurering. Prinsippet for hovedbygningens innredning har vært i størst mulig utstrekning å møblere med det gamle inventar som fulgte huset ved kjøpet i 1936. Dette er blitt supplert med et utvalg fra Museets samlinger og ved gaver.

Parken er i store trekk ført tilbake til sin opprinnelige franske plan med markert midtakse, dog med bibehold av vakre gamle trær. For enden av hagens tverrgang ligger Gabriel Schancke Kiellands familiegravsted for sin hustru, seg selv og deres etterkommere i to ledd, samt for de med familien besvogrete slektene Schiøtz og Zetlitz. Gravstedet ble flyttet hit fra Kleven i 1938.

Gjenåpningen av Ledaal ble foretatt 28. September 1949. Anlegget med bygning og park er fredet. Ledaal er nå underlagt Stavanger Museum.