Sommeren 1827 gjorde Gabriel en reise til Danmark for å besøke venner og slektninger, blant annet i Herrenhuter-landsbyen Christiansfeldt. Etter hjemkomsten nedskrev han følgende tanker om sin utvikling i åndelig henseende:

Misjonstanken er den dag i dag grunnleggende for Herrenhuterne, og allerede i desember 1826 bidro presten Kielland til stiftelsen av ”Forening i Stavanger til Guds Riges Udbredelse blant Hedningerne”, den aller første misjonsforening i Norge. Deretter tok det drøye ti år, før initiativet kom til å danne en nasjonal sammenslutning av de norske misjonsforeningene. 12. oktober 1841 førte Gabriel i pennen et sirkulære med oppfordring til samling, og utformet innbydelsen til ”Norges samtlige Missionsvenner” 21. mai 1842 om å samles i Stavanger. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger 9. august 1842. Flertallet av de frammøtte var haugianere. De øvrige var enten grundtvigianere eller erkjente seg som Herrenhuternes venner. Stiftelsesmøtet sto overfor veivalg i to viktige saker. Det ene var spørsmålet om hvem som skulle sendes ut som norske misjonærer, det andre var opprettelsen av en norsk misjonsskole. Grundtvigianerne fikk prege avgjørelsen i begge spørsmål. I sirkulæret var det foreslått i herrenhutisk ånd at
- en Lærer for Missionsskolen maatte forpligtes til at undervise Disciplene i Bibelens Lærdomme ”i Overensstemmelse med vor Kirkes symbolske Bøger”, men en grundtvigianer fikk dette endret til ”…I Overensstemmelse med vor Kirkes Troesbekjendelse ved Daaben og Indstiftelsesordet ved den hellige Nadvere samt Kirkens Bekjendelsesskrifter, altsom Norske Lovs 2 B. 1 K. og den af Præsterne hersteds aflæggede Ed nærmere bestemmer.” Den første misjonæren, som ble besluttet sendt til zuluene, var også grundtvigianer.

Gabriel og Gustava byttet kall fra Finnøy til Lyngdal, et rikere prestegjeld, i 1837. Presteparet sto der i spissen for varige forandringer lokalt og nasjonalt. Andre juledag 1837 ble Lyngdal Afholdsforening stiftet på kirketrappen, og det ble dannet misjonsforeninger omkring hver av kirkene i sognet. Gustava stiftet Norges aller første kvinneforening i Lyngdal. Dens første møteprotokoll er datert 1844. Selv beskriver hun begivenheten i "Erindringene":

"Jeg blev skamfuld og bedrøvet over at jeg saa lunkent hadde tænkt over missionssaken og aldrig hjulpet min mand med at arbeide for den. Da jeg kom hjem, talte jeg med min kjære gamle Gunhild Oftebro og to andre bondekoner som jeg holdt meget av, om dette, og de sympatiserte alle tre med mig; de vilde alle gjerne at det skulde bli anderledes. Jeg foreslog da at vi fire, samt Gunhilds datter Maren og mine døtre skulde komme sammen i prestegaarden en dag i hver maaned og arbeide for missionen. Dette blev med glæde antat, og dermed var foreningen stiftet og det lille sennepskorn lagt."

Gustava styrte kvinneforeningen i mange år. For det meste ble møtene holdt i prestegården. Det var omkring 30 kvinner som deltok på foreningsmøtene. Kvinner kom bærende med rokk på ryggen og en pose ull i nevene, heter det. Misjonsbøssen ble satt på bordet der hver kunne gi sin skjerv. På møtene ble det servert kaffe og smørbrød. Finere bakverk var forbudt. Gabriel kom gjerne inn og holdt en andakt. Misjonsspørsmål og tildragelser i bygda ble diskutert.

En ny prestegårdsbygning sto ferdig i 1840, og med planer for korskirke tilsendt fra Kirkedepartementet fikk Lyngdal ny hovedkirke (bildet) kort tid etter. Planene ble visst litt for store, for det endelige byggverket, slik det står, har både færre vinduer og redusert tårn i forhold til det de tilsendte tegningene viser.

Gabriel hadde svak helse, og i 1850 gjennomførte ekteparet en lengre reise til Tyskland for kuropphold og adspredelse. Gustava var en flittig brevskriver. Reisebrevene hennes fra Tysklands-turen er i ettertid utgitt i eget hefte. Begynnelsen på utenlandsturen med båt beskriver hun slik:

”... Saa gik vi i Vartov Kirke for at høre og se gamle Grundtvig. O! den velsignede, kjære gamle Grundtvig. Jeg blev saa glad ved at høre ham tale saa hjertelig, saa enfoldig og saa klart om Troen paa Kristus. Vakkert og sandt og evangelisk talte han; men noget savnede jeg dog. Menneskets medfødte og vedhængende Syndighed, som gjør, at man behøver daglig en fuld Syndernes forladelse, som det saa vakkert kaldes i Katekismen, syntes jeg ikke, han berørte. Men han var saa blid, så ærværdig at se paa den gamle, skaldede Mand med det tynde, hvide Haar paa Siderne af Hovedet. Og han bad til sidst saa hjertelig for os alle, at jeg syntes, jeg kunne have kysset hans Hoved og udbedt mig en speciel Velsignelse.“

Katolisismen får også sitt pass påskrevet av prestefruen:

”... Vi kom inn i Petri Kirke [i Köln]. Messen var i fuld Gang. Den største Stilhed herskede, de Andægtige mumlede og bad. Presterne messede ensformigt og søvndyssende. Røgelsekar hyllede alt i Skyer, Altrene var smykkede med store blomstrende Træer i Potter og med rige Blomsterpotter. Guld, Billedhuggerarbeide, Malerier, Zirater af alle Slags var der i Overflod. Men Perlen af alt var Petri Korsfæstelse af Rubens. Vi kunde dog ikke faa betragte det saa ganske i Nærheden. Vi stod en Stund og saa paa de tomme Cermonier og gik derpaa til Domen.“

De kom også innom Herrnhut som Gustava beskriver på følgende måte:

”- 23de [september 1850]. Tænk, nu sidder jeg i Herrnhut, Brødremenighedens gamle Moderstad. Her er frit og smukt og lyst her i den lille By, og interessant at vandre om, hvor Zinzendorf og hans Erdmuth har vandret … Her er annerledes, end jeg tænkte mig det. Frit og aabent ligger den lille By med sine lige Gader og i Almindelighed smukke Huse. Strax efter at vi var komne, gik vi gjennem en skjøn Allé og kom til den nedenfor Hutberget liggende smukke, ordentlige Kirkegaard, der er omgjærdet med Træer og Hækker, hvori halvrunde Løvhytter med Bænke befinder sig. … Videre gik vi op paa Hutberget, hvor man fra en Pavillon ser et saare deiligt og vidt udstrakt Panorama, Sletter, Skoge, Landsbyer, Bjerge - alt, hvad skjønt er, undtagen Vand. … Siden gik vi i Kirken og hørte en god Tale av biskop Reichel. En duelig Organist spillede paa et meget smukt Orgel, og Menigheden sang deilig. Ingen overskreg den anden i den talrige Forsamling, derfor var Sangen blød, mild, tilligemed kraftig og fuld. En Time varede det Hele: Et Vers før Prækenen, saa den korte, kjernefulde Tale, saa to Vers; derpaa gik Alle ud. For mange aar siden hørte jeg i Norge en Bekjendt sige: Alt er saa lyst i Herrnhut, især lysegult: Møbler, Vægge m. m. Dette fortale jeg Gabriel paa Veien hid, og det morede os at finde det saa. Her i Gemeinlogie, og hvor vi siden har været, har vi truffet lutter lysegule Møbler. Fast alt er gult og hvidt.“

Det er utgitt memoarer både etter Gabriel og Gustava. Gustava skrev sin egne bok "Erindringer", med et tillegg av salmer og sanger hun hadde skrevet. Tittelen på Gabriels skrifter er "En gammel prests efterladte papirer : breve fra og til Gabriel Kirsebom Kielland sogneprest til Lyngdal / udgivet for familien af hans søn Hjalmar Chr. Kielland".

Lyngdal har idag et eget misjonsmuseum som hedrer Gabriel og Gustavas minne.

Gustava ble i senere år engasjert i forhold til den voksende bevegelsen av kvinnenes frigjøring. Julen i sitt 87. år skrev hun rimede deviser til julegavene. I et slikt rim som fulgte en bordbørste og et feiebrett som gave til et ektepar skriver hun:

I ettertid kan vi velge å lese rimet som minnet om et ekteskap med stort felles engasjement og en kilde til inspirasjon for oss alle.